Oslo halvmaraton

I de siste dagene har jeg tenkt mye frem og tilbake ang den store styrkeprøven som jeg satt meg som mål å fullføre.

Det begynte med ene venninnen min som funderte på om hun skulle løpe halvmaraton og spurte meg om jeg ville være med. Jeg synes det var skummel tanke å løpe 2,1 mil jeg som aldri hadde løpt en mil i hele mitt liv! Vel, jeg er ei jente som liker utfordringer så jeg tok utfordringen å meldte meg på. Jeg har slutta å spise søtsaker hver dag, slutta å røyke og har blitt helt hekta på å være aktiv. Jeg liker det veldig å bruke kroppen min, men det er synd at den siste tiden har jeg vært plaget med skader jeg fikk når jeg var yngre (du kan lese om tidligere skader her). For nettopp det har jo lagt et hinder i å trene meg opp til å fullføre utfordringen jeg har satt meg til å fullføre.

Fredag var jeg å fikk nok en kortisonsprøyte mot betennelsen i akillesen, og fikk beskjed om å holde meg i ro en hel uke. En hel uke!! Jeg som bruker å trener 4-5 dager i uka må holde meg i ro! Kjenner jeg har maur i kroppen av i tilbringe mye tid på sofaen, men jeg har jo noe å se frem til! Jeg teller ned dagene til jeg kan gå på elixia eller ta på meg løpe skoene igjen ;-)

Den siste måneden har jeg kun trent styrke på overkroppen da jeg har fått forbud mot å løpe og trene bena i det hele tatt. Bortsett fra de gangene jeg har fått beskjed om å fremkalle symptomene. Det er knappe 9 uker igjen til Oslo halvmaraton, og formen er nok ikke der jeg skulle ønske den var. Som dere vet så var jo jeg ganske stressa i forhold til dette for ikke så lenge siden. Jeg har tenkt mye frem og tilbake, og har kommet frem til at jeg skal høre på alle de gode rådene jeg har fått fra alle venner og fra dere blogg venner. Jeg skal tenke først på kroppen min, og dersom jeg er i form til det den 25. september så skal jeg ta det som en bonus å løpe halvmaraton.

Det kjennes godt å ha kommet frem til denne konklusjonen, selv om jeg synes det er litt leit. Det var jo tross alt noe jeg skulle gjøre sammen med venninnen min, men nå får jeg heller stå på sidelinjen å heie henne frem!

Nina