Takknemlig

I går var det en dokumntar på TLC. Den handlet om en jente var i begynnelsen av 20 årene, bodde i London og var i starten av en modellkarriere. Det er typisk  at i tenårene roter en seg bort i kjærester som ikke er så bra for en, og denne jenta hadde selvfølgelig en slik kjærest. Hun prøvde å gjøre det slutt med han men han godtok det ikke. En kveld han hadde ringt henne x antall ganger og tekstet henne flere ganger om at han ville møte henne gikk hun med på det til slutt.

Ute på gaten gikk det en gutt med hettejakke å ventet på henne uten at hun viste at han ventet på henne. Han var en medhjelper fra kjæresten. Når hun så låste seg ut og gikk mot plassen hun skulle møte kjæresten kom denne gutten med hettejakke mot henne, og når de passerte hverandre så helte han syre over ansiktet hennes!

Dokumentaren fortelte om veien tilbake til hverdagen. Alle timene hun har vært under operasjon, timene hun må ha sittet inne mens venner har vært ute på fest, timer hun har brukt for å prøve å få ansiktet sitt tilbake. Det var en gripende dokumentar, men det fikk meg også til å tenke over alt jeg er takknemlig for.

Jeg er takknemmelig for:

·         Selv om jeg har en vond akilles å sipper en del over det + at jeg er til tider missunelig på alle de løps rapportene jeg leser så kan jeg faktisk trene!

·         Jeg har ti fingrer og ti tær – kroppen min fungerer som den skal

·         Selv om jeg ikke føler meg som en modell så er jeg faktisk veldig gald for at jeg ikke har noen store arr i ansiktet mitt

·         Jeg har muligheten til å være ute sammen med venner uten å se meg over skulderen

·         Jeg har en god helse

Kan selvfølgelig ramse opp en hel del til men dette er noe av det en tar fort for gitt, noe en egentlig ikke burde gjøre. En vet aldri når noe vil endre seg.

Nina